Whoa!

11 februar – 365 oppgaver 

Jeg klarer ikke tenke på én spesiell hendelse i livet mitt som har vært spesielt surrealistisk. Når jeg tenker tilbake på de (snart) sytten årene jeg har levd, er det merkeligste jeg kan tenke på hvor mye livet forandrer seg hele tiden. Jeg, som menneske, vegrer meg for endring. Har jeg det komfortabelt i en situasjon, tar jeg det veldig tungt om jeg blir tvunget inn i noe nytt. Jeg gruet meg virkelig til ungdomskolen, og hadde det ganske tungt i starten, siden alt var så nytt og utrygt. Så, når tiden kom for å starte på videregående, så var det nesten verre å forlate den gode, trygge klassen, med vennene mine, som jeg alt visste jeg kom til å miste kontakten med.

London pt 1 (15 of 63) London pt 1 (2 of 63)

Ting endrer seg så plutselig, og man legger ikke merke til det før man har satt seg inn i sin nye situasjon. Når man da ser tilbake, og virkelig får med seg hvor dramatisk endringen har vært, så føles det nesten uvirkelig. Alt det gode som endringen har tatt med seg, veier som regel alltid opp med det man savner med slikt det var før. Likevel er det slik at man savner slik det var før, fordi man husker de gode tingene, personen man var før endringen i livet skjedde. Spesielt nå når jeg er så ung, følger det å vokse opp med endringer i livet, derfor føles det så surrealistisk, når man ser tilbake på hvordan det var for bare en kort stund siden. Det kan ha gått bare noen få måneder, men livet er helt ommøbelert og verden føles annerledes å gå på.

Dét, er surrealistisk.

I’m Martine, a bubbly and talkative twenty-year-old who’s currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, taking photos and blogging. Especially blogging.

Del gjerne dine tanker