We told you this was Melodrama

På onsdag så jeg Lorde live i Alexandra Palace i London. Det er en av de fineste og hjerteskjærende konsertene jeg har vært på.
//On Wednesday I saw Lorde live at Alexandra Palace. It was one of the most beautiful and heartwrenching concerts I’ve ever been to.

 

Melodrama World Tour 2017

 

Vi sang og danset til Tennis Court og The Louvre før Lorde/Ella satt seg ned på scenekanten, og fortalte oss at dagen før markerte fire år siden hun ga ut sitt første album. Hun snakket om hvordan livet har endret seg siden da. Hva hun har opplevd og lært på de fire årene.

Selv om jeg ikke er noen popstjerne, kunne jeg kjenne meg så fryktelig igjen i det hun fortalte. Om å være ung og usikker, og alltid føle at man er “for mye” for andre.

//We were singing and dancing to Tennis Court and The Louvre. Then Lorde/Ella sat down on stage and told us that the day before marked the fourth anniversary of her first album. She talked about how her life has changed since then. Everything she’s experienced and learned in those four years.

Even though I’m no pop star, I could still relate heavily to everything she said. About being young and insecure, and always feeling like you’re “too much” for everybody else.

 

They say, “You’re a little much for me
You’re a liability
You’re a little much for me”

Det var da hun sa “vi er nok flere i dette rommet med hjertet på jakkeermet” at jeg lo litt gjennom tårene. Herregud, jeg ville bare gi den dama en klem.
//It was when she said “we’re a bunch of heart on the sleeves type of people here tonight” that I laughed a bit through my tears. Oh god, I just wanted to give that woman a hug.

Melodrama World Tour 2017

Hun snakket om ensomhet. Hvordan det er å være helt alene etter å ha flyttet hjemmefra, slått opp med en kjæreste, eller mistet en venn.

Livet er noe spesielt noe, når man står mellom tenårene og det unge voksenliv. Det er reint kaos, rett og slett. Det var godt å høre noen sette ord på det.

//She spoke about loneliness. How it’s like to be truly alone after moving away from home, breaking up with someone, or losing a friend.

Life is something truly special when you’re in between the teenage years and the start of adult life. It’s just pure chaos, to be honest.

So I guess I’ll go home
Into the arms of the girl that I love
The only love I haven’t screwed up

Så begynte hun å synge Liability, og jeg hikstet som et lite barn. Venninnen min sto ved siden av meg og jeg kjente skulderen min mot hennes. Vi ristet begge to. Da de siste tonene klang melodiøst over publikum brettet jeg armene rundt henne, og jeg tror vi følte på mye av det samme.
//Then she started singing Liability, and I sobbed. My friend was standing beside me, and I felt her shoulder touch mine. We were both shaking from tears. When the last melody swept over the audience I took her in my arms, and I think we both felt the same way.

Melodrama World Tour 2017

En time senere gikk jeg hjem i tynnstrømpebukse i striregnet. Morgenen etter våknet jeg med sår hals og sliten kropp, men hjertet banket litt raskere enn morgenen før.
//An hour later I walked home in skinny tights in the pouring rain. The morning after I woke up with a sore throat and a tired body, but my heart beat a little faster than the morning before.

 

She’s so hard to please
But she’s a forest fire
I do my best to meet her demands
Play at romance, we slow dance
In the living room, but all that a stranger would see
Is one girl swaying alone
Stroking her cheek

I det siste har jeg ikke følt på annet enn å være fornøyd. Jeg har vært komfortabel. Jeg har vært glad. Men følelsene har ikke gått dypere enn det.

Ella fikk meg til å huske at jeg er ei jente med hjertet på jakkeermet. Hun fikk følelsene og tankene inne i hjerterota til å snike seg ut på overflaten. Glemte minner kom tilbake.

Jeg vil så gjerne tro på at man kan være mentalt frisk, og likevel ose over av kreativitet og skrivelyst. Men det er i ustabiliteten jeg finner ordene, det er i sorgen jeg maler bilder i hodet mitt, og kjenner lysten til å få det ned på papiret.

//Lately, I haven’t really felt anything other than “content”. I’ve been comfortable. I’ve been happy. But my feelings haven’t gone deeper than that.

Ella made me remember that I am a girl with my heart on my sleeve. She made the feelings and thoughts hidden in my heart sneak up on the surface. Forgotten memories came back.

I really want to believe that you can be mentally stable, and still burst of creativity and the urge to write. But it’s in the instability I find my words, it’s in the sorrow I paint pictures in my head and feel the urge to get it down on paper.

 

Melodrama World Tour 2017

De siste månendene har jeg ikke skrevet en eneste tekst, ikke et dikt en gang. Jeg føler meg som en bløff når jeg forteller folk hva jeg studerer. Det føles så falskt å troppe opp på Universitetet for å studere kreativ skriving, når jeg ikke er en skribent av noe med betydning.

Noen ganger savner jeg den sorgen jeg har følt på før. Jeg tenker for meg selv at jeg gjerne skulle gått tilbake til de nettene på soverommet mitt som 16-åring, sånn at jeg kan føle noe igjen.

Men så kommer jeg på hvor langt jeg har kommet, og hvor godt jeg har det. Og da forstår jeg at jeg ikke vil bytte bort dette. Denne varme, trygge og stabile tilværelsen, for litt skriveinspirasjon.

//I haven’t written a single text the past few months, not even a poem. I feel like a joke when I tell people what I study. It’s like I’m faking it when I show up at University to study Creative Writing, when in fact I’m no writer of anything meaningful.

Sometimes I long for the sorrow I’ve felt before. I think to myself that it would be good to go back to those nights in my bedroom as a 16-year-old, just to feel something again.

But then I remember how far I’ve come, and how good life is. I remind myself that I would never replace this. I would never trade away this warm, safe and stable way of life for inspiration.

Melodrama World Tour 2017

They’re gonna watch me
Disappear into the sun

Jeg vil ikke være en Charles Bukowski, eller en Edgar Allan Poe. Jeg vil ikke skrive fordi jeg er deprimert, alkoholisert og hater meg selv og livet. Jeg vil skrive fordi den fiktive verden alltid har vært min favoritt. Jeg vil skrive fordi jeg elsker å skape noe som man ikke trenger annet enn tanker og ord for å mane frem. Jeg vil skrive for å kunne føle på den følelsen når man har skrevet den perfekte sammensetningen av ord, og man kjenner at den setningen, den beskriver det perfekt.

Derfor må jeg heller lære meg å skrive drevet av lyst og dedikasjon, og ikke av desperasjon. Fordi jeg elsker å elske meg selv, og jeg vil ikke falle ned i noen mørk avgrunn igjen.

Og hey? Jeg skriver jo nå. Det er da noe.

//I don’t want to be Charles Bukowski or Edgar Allan Poe. I don’t want to write because I’m depressed, alcoholised and hate myself and my life. I want to write because the fictional world has always been my favourite. I want to write because I love creating something that you only need thoughts and words to make. I want to write so that I can get the feeling when you’ve written the perfect composition of words, and you just know that that sentence describes what you mean perfectly.

Therefore, I have to learn to write driven by desire and dedication, not by desperation. Because I love loving myself and I don’t want to fall into some dark abyss ever again.

And hey? I’m writing right now. I guess that’s something.

I’m Martine, a bubbly and talkative twenty-year-old who’s currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, taking photos and blogging. Especially blogging.

8 Comments

  1. Så heldig du er! Det nye albummet hennes er jo helt fantastisk. Er så enig i det du skriver om kreativitet. Det blir jo en annen måte å skrive på. Litt uvant kanskje.

    1. Ja, jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde muligheten til å dra på den konserten <3 Helt klart uvant, men det er nok bedre å føle seg bra, og skrive dårlig, enn å føle seg dårlig og skrive "bra" haha..

  2. I find it interesting how you touched on the whole topic of what I’d call “Kurt Cobain disease” – this depressing state some people find comfort in, because it helps them create meaningful, poetic content. I like that you deliberately decided not to do that, and hey, it looks like it’s working so far, I really enjoyed this post!

    1. Yes, Kurt Cobain probably a better example than what I put in my blog post! It’s so sad that nowadays being depressed is seen as poetic. Being depressed sucks, and we shouldn’t wish to feel that bad just to create something. Thanks for the lovely feedback! <3

  3. Åh, Martine, dette var så fint og godt og givende skrevet at jeg ble varm og god i hjertet. Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Jeg er så glad i å skrive, det har betydd så mye for meg når ting har vært vanskelige. Så det å “miste” litt av den skrivelysten fordi ting er bedre nå, er litt vanskelig, men kanskje kan jeg skrive på en annen måte nå. Jeg vet ikke om jeg bare babler, men likte så godt dette innlegget <3

    1. Tusen hjertelig takk for denne nydelige, gode kommentaren <3 Det er litt sårt, men også godt å høre at du kjenner deg igjen i det. Da er vi sammen om å føle det sånn. Å miste den skrivelysten er ikke så lett, spesielt når det betyr så mye for oss. Men jeg er helt sikker på at vi kan skrive nå også, bare på en annen måte. Stor klem til deg <3

Del gjerne dine tanker