Smeltet krem

Om noen år håper jeg å kalle London, eller en helt annen spennende by, for hjemmet mitt, og finne et marked hvor jeg kan kjøpe førti tulipaner i flere nyanser av rosa. Jeg vil skrive så mye at jeg får betennelse i høyre tommel, og le så mye at tårene spretter. Noen øyeblikk i løpet av dagene som fyller årene fremvoer vil jeg føle at alt er helt perfekt, før det går over til å være sånn middels okei igjen, noe som er naturlig. Jeg har så himla lyst til å ha det bra og ikke savne så alt for mye, være litt mer fornøyd med hvordan ting rundt meg og inni meg er.

IMG_1831-0.JPGIMG_1837-2.JPGIMG_1834-0.JPG
IMG_1840-0.JPG
IMG_1839-0.JPG
IMG_1832-1.JPG
IMG_1833-0.JPG
IMG_1838-2.JPG

Jeg har så lyst til så mye, og jeg føler alt bare er drømmer uten å finne rot i noen virkelig fremtid. Det føles kjipt, og mye av tiden min tenker jeg at ting er rart og teit og helt uten mening. Noen kvelder klorer jeg meg i håndflaten og slår handa ned i madrassen som om den også får vondt av smerten i hodet mitt, fordi alt bare er feil. Jeg skjønner veldig lite, og blir fortvilet fordi jeg ikke klarer å få til det jeg vil få til. Det verste er liksom at jeg har så mange ting jeg vil gjøre men jeg gjør ingen av dem, jeg bare gjør det jeg må akkurat nå, i håp om at det en gang vil være en målstrek jeg krysser som gjør at seieren og triumfen er alt som venter på meg etter maratonen jeg nå driver med. Men det er ingen målstrek og det syntes jeg er skikkelig kjipt. Det er bare å gi opp, egentlig.

Det er så typisk meg å grue meg til jeg får vondt i magen i forveien, og så i etterkant sørge for at jeg ikke nøt øyeblikket mer, fordi det var jo egentlig ganske fint.

3 Comments

  1. Så utrolig mange fine bilder! I absolutt alle innleggene dine! Det er en stund siden jeg har kommentert her, da jeg som regel leser innleggene på mail. Du skriver så utrolig godt og herlig! Wow. Jeg bare elsker det!

Del gjerne dine tanker