The Power by Naomi Alderman – Book of the Month

Velkommen til en ny spalte på bloggen!

Jeg lovte mer boksnakk på bloggen, og her kommer det.

De siste par årene har jeg sakte men sikkert lest færre og færre bøker. Evnen min til å konsentrere har blitt totalt rasert av de konstante og umiddelbare inntrykkene fra sosiale medier. Jeg klarer ikke vie oppmerksomhet til noe i mer enn noen få sekunder av gangen før jeg blir rastløs. Dette skyldes nok timesvis av scrolling etter memes, og det har dessverre gjort at jeg ikke klarer fokusere på en bok over lengre tid slik jeg klarte tidligere.

Dette må jeg gjøre noe med, for jeg elsker å lese! Når jeg først kommer inn i det, finnes det ingenting deiligere enn å ha mobilen liggende avslått på andre siden av rommet, og en god bok i hendene med et par timer fri så jeg kan nyte den fullt ut.

Derfor skal jeg rett og slett tvinge meg selv til å lese mer! Og her fikk jeg ideen til en ny spalte på bloggen. Jeg har satt meg et mål om å lese minst én bok i måneden, sånn at jeg kan skrive litt om den på bloggen. Tjohei, dette blir første innlegg i spalten jeg så originalt har døpt til: Månedens bok

Disse blogginnleggene vil nok handle mer om mine tanker rundt bøkene jeg leser. Noen ganger vil det bli et langt innlegg, andre ganger korte. Hvis du er interessert i bøker og vil lese mer utfyllende (og skikkelige) bokanmeldelser kan jeg anbefale alettesbokverden.blogspot.co.uk, overtenking.net og kvardagsbiblioteket.no

La oss begynne med boken jeg har lest i oktober (*kremt* begynte på i juli og fullførte i dag tidlig)

//Welcome to a new column on my blog!

I promised to chat more about books on the blog, and here it is.

The last few years I’ve slowly ended up reading fewer books than ever before. My attention span has been totally ruined by Social Media, with its constant and immediate impressions. Now I can’t even focus on something for more than a few seconds before I grow restless. I’m blaming this on countless hours scrolling for memes. Unfortunately, this has ruined my capability to focus on a book for long periods of times, like I was able to before.

I have to do something about this because I do really love reading! When I first get into it, I can’t imagine anything better than turning off my phone and having a book in my hands with a few hours to spare so I can thoroughly enjoy it.

Therefore, I have decided that I’m going to simply force myself to read more. And so the idea of a new blog column popped into my head. I have set myself a goal to read at least one book each month so that I can write about it on my blog. Woho! This will be the first blog post of this column I have named Book of The Month (original I know)

These blog posts will mostly consist of my thoughts about the different books I’ll be reading. I won’t actually write any proper book reviews, so I’d advise you to look elsewhere if you need that. But if you’re here just to hear someone else’s thoughts about a book you want to read, or just read and want to discuss further: welcome!

Now, let’s begin with the book I read in October (*ahem* started reading in July and finished this morning)


The Power av Naomi Alderman

På en skala fra 1 til 5, hvor mange stjerner gir jeg den:

🌟🌟🌟🌟

Noen tanker om boken:

Det er en ubehagelig bok. Så mye er sikkert. Man blir ubekvem av å lese hva kvinnene gjør med makten de har fått. Noen deler av boken var så brutal og voldelig at jeg helst ville hoppe over dem. Hadde boken vært en film hadde jeg nok lukket øynene og holdt for ørene, men siden det er en roman må man bare fortsette å lese for å komme videre i historien.

Flere har stilt spørsmålet om all brutaliteten virkelig er nødvendig, og selv om jeg finner den ubehagelig har jeg kommet frem til at jo; jeg ser poenget med den. Dette er fordi det er nemlig makt som er kjernen ved hele romanen (altså, tittelen er jo “The Power” så jeg burde skjønt dette tidligere lol), og ikke nødvendigvis kampen mellom kjønnene. Jeg tror at det Naomi Alderman prøver å få frem er at makt vil misbrukes uansett hvem som har den.

Romanen går under sjangeren science fiction, og da skjønner man at handlingen i boken vil være urealistisk. Men jeg synes det er skremmende hvor virkelighetsnært den føles. Mange av begivenheten i romanen er så tett på vår egen realitet, og karakterene står ovefor mange av de samme problemene vi hanskes med i dag i 2017. Bare at i The Power er det fullstendig snudd på hodet, og det er mennene som sliter i stede for kvinner.

Denne boken kan fungere som et hypotetisk eksempel på hvordan verden vår kunne sett ut om sexisme hadde gått andre veien i tusenvis av år. Likevel er ikke denne boken lik Egalias Døtre, feministromanen hvor sexisme er snudd om slik at kvinnene har makten. I The Power FÅR kvinnene makten. De tar sin hevn for tusenvis av år hvor menn har misbrukt, diskriminert og tråkket på dem. Og denne fortiden er ikke fiktiv, det er jo nemlig vår fortid Naomi Alderman tar som utgangspunkt. Det eneste fiktive er hvor hun ser historien utfolde seg i fremtiden.

Man kan jo prise seg lykkelig for at den nettopp er fiktig, for det er ganske skremmende lesning.

//The Power by Naomi Alderman

On a scale from 1 to 5, how many stars do I give:

🌟🌟🌟🌟

My thoughts on the book:

This is an uncomfortable read. That has to be said. It’s unpleasant to read about what the women in this story do with the power they’ve suddenly got. Parts of the book were so brutal and filled with violence that I felt like skipping them altogether. If this book was a movie I was watching, I would probably close my eyes and cover my ears through the worst parts. But since it was a book, I just had to read on to get further on in the story.

A few people have raised the question of whether all the brutality is necessary. Although I find it unpleasant, I have come to realize that yes; I do see the point of it. This is because power is the core of the novel (The title is “The Power” after all so I should probably have come to this realisation sooner) and not necessarily the battle between the sexes. I think that what Naomi Alderman is saying is that power will be abused, whoever’s got it.

The novel goes under the genre of Science Fiction, so you know the story will be unrealistic. However, I found it scary how close to home this story hits. So many of the events in the novel seem like events taking place in our own reality, and the characters face a lot of the same issues we are dealing with ourselves, now in 2017. Except for that in The Power, everything is turned upside down so the men are struggling instead of the women.

This book may serve as a hypothetical example of how our world could look if sexism had gone the other way for thousands of years. Nevertheless, this book is not like Egalia’s Daughters, the feminist novel where sexism is turned around so that women have the power. In The Power, women GAIN the power. They take revenge for thousands of years where men have abused, discriminated and trampled on them. And their past is not fictional, it’s our own past Naomi Alderman is writing about. The only fictional part is where she sees the story unfold in the future.

Let’s all appreciate that it is, in fact, fictional, because this book is scary reading.


Det som gjør at hele denne romanen funker for meg, med all sin voldsomhet og brutalitet, er den ytre historien den er pakket inn i. Nemlig at to forfattere diskuterer dette manuset, fem tusen år frem i tid. Uansett hvor urealistisk og voldsom historien føles når man leser den, gir den litt mer mening når man leser brevutvekslingen som foregår før og etter man leser selve romanen.

Sånn til slutt: Jeg fant det spesielt interessant å følge med den mannlige hovedpersonen i romanen (heads up: det er tre hovedpersoner). Måten han beskriver sin frykt for kvinner er akkurat slik jeg føler frykten for menn. Alltid på vakt, alltid usikker på om en mann vil gjøre med vondt om jeg møter på han i nattemørket. Det var flere slike øyeblikk i boken, som kan minne om den effekten Egelias Døtre har på leserne. Når handlingen blir snudd på hodet slik at mannen lider under kvinnen i stede for det motsatte, blir man liksom minnet på hvor feil det er, og at det er jo nettopp sånn mange kvinner i verden blir behandlet. Jeg tenker spesielt på et fenomen i romanen som heter “curving”. Det virker som en syk del av en science fiction roman, men slike ting skjer jo faktisk med kvinner nå i dag. Ugh.

Hva likte jeg best?

Det spekulative ved den, rett og slett. Jeg fant det så fascinerende å lese Naomi Alderman sine spekulasjoner om hva kvinnene ville gjort om de plutselig satt med makten, sterkere enn det motsatte kjønn.

Hva likte jeg minst?

Uten å spoile for mye, vil jeg si at det jeg likte minst var “avsløringen” av hvem stemmen i hodet til Mother Eve er. Jeg hadde gjort meg opp flere tanker om hva/hvem denne stemmen kunne være, og ble rett og slett litt skuffet da svaret kom frem.

Ville jeg anbefalt denne boken videre?

Ja, og det har jeg allerede gjort. Dette er en viktig roman, som alle burde lese. Det er spekulative romaner som denne som gjør at folk stopper opp og tenker seg om litt ekstra.

Har du lest denne boken? Hva synes du om den?

Ps: Jeg lover at neste innlegg i denne spalten ikke blir like langt, sorry!

What makes this whole novel work for me, with all its violence and brutality, is the outer story it’s wrapped in. Where two authors are discussing the script of The Power five thousand years in the future. No matter how unrealistic and violent the story feels when you read it, it makes more sense when you read the letter exchange that takes place before and after you read the main story.

On a side note: I found it especially interesting to follow the male protagonist in the novel (heads up, there are three main characters). The way he describes his fear of women is exactly how I fear men. I’m always keeping an eye out, unsure whether a man will hurt if I meet him outside in the dark. There were several moments like these in the book, which gave the similar effect Egelia’s Daughters have on the readers. When you turn it around so that the men suffer under the woman instead of the opposite, one is reminded of just how wrong it is, and that it is, in fact, how many women in the world are being treated. I’m thinking about a phenomenon in the novel called “curving”. It seems like some sick part of a science fiction novel, but such things actually happen to women today. Ugh.

What did I like most?

The speculativeness of the novel. I found it fascinating to read Naomi Alderman’s speculations about what the women would do if they were suddenly given this immense power and put in a position where they were so much stronger than the opposite sex.

What did I dislike most?

Without spoiling too much, I would say that what I didn’t like was the “reveal” of who the voice in Mother Eve’s head is. I had made up a few thoughts about what/who this voice could be and was kind of disappointed when the answer came out.

Would I recommend this book to someone else?

Yes, and I’ve already done that. This is an important novel that everyone should read. I believe that speculative novels like this make people stop up and give extra thought to the issues that are being raised in the novel.

Have you read this book? What do you think of it?

Btw: I promise that my next blog post in this column won’t be as long, sorry!

8 Comments

  1. Good review. You understood who’s the voice on the head ? I thought she was schizophrenic, is it instead a supernatural entity ? Her real mother (from the dead world) ? Maybe “God” (or “Goddess”) ?

    1. All through the novel I thought she was being schizophrenic, but there’s a part in the end where the voice bluntly says it is God, and the same God that spoke to the Christians thousands of years ago. I don’t know, I might have misunderstood. I was just a little disappointed that it was something religious at all, I kind of hoped that Mother Even was just hiding behind religion but was actually mentally ill, or that the voice was some other woman talking to her through the electrical gift.

      1. Ok 🙂 And damn, your last idea is awesome :O Naomi should put THAT plot twist in the Power tv-serie she’s developing !

  2. Åh kjenner meg så igjen idet med å ikke kunne fokusere. Så skremmende hva sosiale medier og internettet gjør med hjernene våre. Jeg slettet instagramappen i Oktober for til slutt forsto jeg ikke riktig hva jeg fikk ut av å gå inn der uttalige ganger om dagen. Tror nesten vi alle trenger litt kursing eller en guide i hvordan man skal håndtere den digitale hverdagen på en bærekraftig måte. Vil også lese mer bøker:)

    1. Ja helt klart… Jeg er imponert over at du klarte å slette appen da! Det skulle jeg gjerne gjort med Facebook-appen, hadde det ikke vært for at jeg trenger den for gruppene jeg er med i. Vi får prøve å legge telefonen bort litt ofere, sånn at vi faktisk får lest litt. Jeg har troa på oss!

  3. I have a book review column on my blog as well! I appreciate how my column has motivated me to read more and has also taught me to think more about the books I’m reading and really digest them. // I haven’t heard of this book or of Egalia’s Daughters! I love sci-fi though, and the premise sounds really interesting! What a topsy-turvy world 😛 At first I might think, wow what a nice change to have women in power. I’m not sure how to handle the brutality though. Thanks for sharing 🙂 -Audrey | Brunch at Audrey’s

    1. A book column is a genius idea, I think I’ve made a good choice introducing it. As for Egalia’s Daughters, it’s definitely an important read! Especially if you’re interested in learning more about the history of Feminism, seeing as it is a novel from 1977!

Del gjerne dine tanker