Nittende nå

Før jeg vet ordet av det brøyter bussen seg gjennom snøfokk på vei til skolen, en tidlig mandag. Jeg sitter som vanlig ganske langt bak, på høyre side. Alltid har jeg vindusplass. Bussturen på morgenen er frisonen min, det er den halvtimen hvor morgenstresset er overstått, og starten på skoledagen fremdeles virker uendelig langt unna. Dessverre går minuttene raskere enn jeg vil godta, og jeg kvier meg når jeg tråler etter ungdom ut av bussen, på vei til skolen. Jeg er alltid en av de siste ut, klamrer meg til det siste av varmen og friheten som bussen gir meg.

Heldigvis varer lyset litt lengre for hver dag, og det er så godt. De er ingen sol å smile til enda, men det gjør meg egentlig ingenting, for jeg smiler sjelden til solen. Et ordtak lyder slik: “smil til solen så smiler den tilbake”, og det er noe jeg virkelig ikke følger. Jeg er så sta, og nekter meg selv så mye som en svak grimase til solen og verden. Jeg lufter ingen positive tanker, jeg overbeviser meg selv om at de har rømt fra meg og aldri kommer tilbake. De er en løshund som klarer seg alene, vandrende i de snøbelagte gatene. Jeg prøver ikke en gang å løpe etter dem med halsbånd for å fange dem. Har gitt opp. 

IMG_1631.JPG

IMG_1634.JPG

IMG_1632.JPG

IMG_1635.JPG

IMG_1633.JPG

1 Comment

Del gjerne dine tanker