Metafor på noe vondt

Det har alltid vært typisk meg å samle på de fine tingene. De bittesmå, virkelig fine tingene. Fylle hele hjertet mitt med det og leve på det til noe nytt, fint finner sted. Jeg har tatt vare på kvitteringer fra kaféturer, billetter fra kinoer og rusk som ikke har noen verdi, utenom minnet jeg forbinder med det. Det er også derfor jeg kalte denne bloggen min for det navnet den har, fordi jeg ville skrive om de små, vakre tingene. Ikke få det til å virke som absolutt alt er enormt bra og helt perfekt. Heller det motsatte, skrive om det bittesmå fine tingene i alt det andre vanskelige, grå og monotone. Jeg har prøvd å få det til å fungere.

Men så feiler jeg. For jeg har blåst luft i alle de små, fine tingene. Blåst dem opp til å virke større, så jeg kunne klamre meg til dem når bølgene har skylt over meg. Og så feiler jeg. For alle de fine tingene jeg har samlet på og blåst opp, har ikke klart å holdt seg flytende. De har vært for små, alt for bittesmå sammenlignet med alt det store havet rundt. All luften jeg hadde blåst opp seg ut, og jeg har mistet det som holdt meg flytende. Og så drukner jeg. Det føles iallefall sånn ut.

Jeg har venner, familie, poesi, litteratur og en hverdag å gå til som minner meg på at jeg kan svømme. At de fine tingene jeg fløt på var gode så lenge de varte, men nå når luften har gått ut må jeg finne mine egne armer, og holde meg oppe selv. Jeg prøver. Noen ganger klarer jeg å holde hodet over vannet, andre ganger er jeg så langt under vannet at jeg ikke klarer å skimte overflaten en gang, gjennom alt det mørke, kalde vannet. Men jeg kan svømme.
MetaforMetafor

Del gjerne dine tanker