Mer skremmende enn det noen gang kommer til å bli

Jeg tok disse bildene klokken tre på natten før eksamenen min i nynorsk. Midnattsolen skinte inn baderomsvinduet, og jeg lyttet til “Let it go” av James Bay, mens jeg vasket bort sminken fra ansiktet. En liten tristhet banket i hjertet, og jeg kjente kroppen ble seig og sløv. Igjen kjente jeg tårer presse på i øyekroken, for hundrede gang de siste dagene. Det er ingen vond tristhet, mer et savn til noe som er rett foran meg, og det som har vært. Jeg kjørte med bestevenninnen min Tonje ut mot verdens fineste solnedgang rett utenfor hjembyen min tidligere den natten, og jeg ville gråte kun fordi det var så fint og fordi jeg har så mye kjærlighet for Tonje og for byen min.

Midnattsol
Midnattsol

Sangen sluttet og så begynte “Scars”. Gitarklimpring og James Bays myke stemme kom flytende, akkompagnert av fuglekvitter utenfor og lav snorking fra soverommet ute i gangen.

“You’re setting off,
It’s time to go, the engine’s running
My mind is lost,
We always knew this day was coming
And now it’s more frightening than it’s ever gonna be”

Midnattsol
Midnattsol

Jeg tenkte at det passet perfekt til den følelsen jeg kjente i brystkassen. Den lille tristheten som presset tårer ut av øyekroken. London er kun 4 måneder unna, og jeg stirrer ut mot midnattsolen i byen min og jeg savner den allerede. “It’s more frightening than it’s ever gonna be”, og jeg gleder meg så innmari mye, men jeg er livredd på samme tid.

Midnattsol
Midnattsol

Solen gikk aldri ned, den bevegde seg kun videre på himmelen og lyste opp husveggene til naboene. Jeg sovnet til slutt, og det svei litt ekstra bak øyelokkene da jeg måtte våkne morgenen etter for å ta eksamen. Men noen kvelder er hjertet litt ekstra tungt, og da er det godt å se ut mot midnattsolen til klokken passerer halv 4 og man sovner.

Midnattsol
Midnattsol

I’m Martine, a bubbly and talkative twenty-year-old who’s currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, taking photos and blogging. Especially blogging.

6 Comments

  1. <3

    Du får tenke at uansett hva det blir, blir det (sannsynligvis) noe helt annet enn hva du forestilte deg, og hvem vet – kanskje det blir hundre ganger bedre og kulere og mer spennende? Men jeg skjønner det så MEGAGODT, det å savne sitt eget hjemsted, og den følelsen når ting begynner å ta slutt…. det er grusomt, samtidig som det er sånn…it's life. Ting forandrer seg! Og du kan jo alltid whenever komme hjem. Tenk på det, du! 😉

    1. Tusen takk for gode og trøstende ord Ingvild <3 jeg gleder meg hvertfall til en London-helg med deg! For tenk, snart er du bare en togtur unna meg.

Del gjerne dine tanker