A lonely Saturday night

Det er lørdags kveld og misunnelsen svir inni meg.

Jenter klakker forbi meg i høye hæler, de deler en hjertelig alkoholpåvirket latter mellom dem. Noen har kåpe, andre stramme jeans, en av dem har sminket røde lepper. Jeg, derimot, har håret i en dott og en gammel genser tredt over en tskjorte. Jentene samler seg i grupper i retning Londons uteliv. Jeg går alene motsatt vei.

Noen kvelder tar ensomheten kvelertak på meg. Jeg står under bakken og venter på tuben mot Edgware. Den klamme lufta fra tubetunellene trykker mot ansiktet, og jeg føler for å presse inn emergency-knappen på veggen ved siden av meg. EMERGENCY jeg er ensom, EMERGENCY jeg vil ikke hjem til Colindale, jeg vil hjem til Bodø. EMERGENCY jeg blir kvalt. Kanskje av den klamme luften, med flere partikler fra menneskers hud og hår enn av oksygen. Eller kanskje det er ensomheten.

Jeg plasserer sekken min mellom bena mine på tuben. I stede for å åpne boken min, åpner jeg Spotify og trykker play på Britney Spears. I’m not a girl, not yet a woman. Akkurat nå orker jeg ikke være snart tjue og selvstendig. Jeg vil sutre og ønske meg hjem til mamma. Tårene svir i øynene og jeg lurer på om noen av turistene og engelskmennene rundt meg overhode bryr seg.

Spotify hopper videre til neste sang på lista. “If you just let me in I can be your friend. Just let me in I can be your friend” men for faen da Johnny Sands, hvem enn du er, kom inn!

Døra står på vidt gap.

It’s Saturday night and I can feel envy burning inside me.

Girls walk past me in high heels, they share a heartfelt, drunkenly laugh between them. Some of them are wearing coats, others tight jeans, one of them has painted red lips. I, however, have my hair in a messy bun and an old sweater over a T-shirt. The girls walk in groups on their way to the London nightlife. I walk alone in the opposite direction.

Some evenings the loneliness takes a stranglehold on me. I’m underground, waiting for the tube towards Edgeware. The clammy air from the tube tunnels are pressing against my face and I feel like pushing the emergency button on the wall next to me. EMERGENCY I am lonely, EMERGENCY I don’t want to travel home to Colindale, I want to go travel home to Norway. EMERGENCY I’m suffocating. Perhaps it’s the clammy air, made up of more particles from the human skin and hair, than of oxygen. Or maybe it’s the loneliness.

I place my backpack between my legs on the tube. Instead of opening my book, I open Spotify and press play on Britney Spears. I’m not a girl, not yet a woman. Right now I can’t bear being nearly twenty and independent. I want to feel sorry for myself and wish myself home to mom. Tears stings in my eyes and I wonder if any of the tourists or the Englishmen around me even cares.

Spotify skips to the next song on the list. “If you just let me in I can be your friend. Just let me in I can be your friend” but damn it Johnny Sands, whoever you are, come on in!

The door is wide open.

9 Comments

  1. Aoch. Detta traff meg. Det e som om du har skreve om meg her. Du e rå på å skriva Martine. Masse kjarleik te deg <3

    // Hahaha, eg lo høgt. Og vet du? Eg leste det som om du ropte, hahaha. Fantastisk. Gøy å hørra at du like panneluggen min, klippe den sjøl så kjekt å hørra at folk syns den e bra, hehe. Eg e sikker på at du hadde passt pannelugg. Så hvis du virkelig vil ha det så seie eg go for it!

    1. Tusen takk Milla <3 kjipt å høre at du kjenner deg sånn igjen, jeg vil jo ikke at flere skal ha det sånn! Men på samme tid er det godt å vite at jeg ikke er alene og at andre forstår, så takk for det.

      Hahah ja jeg aner ikke hva som skjedde, det ble caps lock samme hva jeg gjorde! Måtte le litt.

Del gjerne dine tanker