Life of a lonely girl in London

Artwork by Jin Xingye

Norwegian version:

Jeg liker å være alene. Hele livet har jeg vært en introvert. Mitt eget selskap er et godt selskap, og det er i alenetiden jeg utvikler meg og blir kjent med meg selv. Jeg har hatt mange tunge stunder alene på jenterommet. Hvem har vel ikke det? Likevel har tiden for meg selv vært en tid jeg har verdsatt høyt, selv etter de aller tyngste stundene.

Men det er en ting jeg ikke har innsett før jeg flyttet for meg selv… Alenetiden føles ikke like bra når den er ufrivillig.

Her i London er det ingen mamma som banker på døra og sier “du kan jo komme ned i stua litt”. Det er ingen lillebror som invaderer rommet mitt for å vise meg en morsom video på Facebook. Det er ingen stefar som åpner døra litt på gløtt og sier god natt.

Verst av alt, det er ingen venninner som venter utenfor inngangsdøra på at jeg skal legge det siste laget med maskara. Ingen venninner som planlegger byturer, kjøreturer eller fjellturer.

Mine eneste turer er de endeløse kaféturene jeg tar alene. De jeg egentlig elsker så høyt, men som kommer med bismak når alene-faktoren er ufrivillig.

 

English version:

I’ve always enjoyed my time alone. All my life I’ve been an introvert. My own company is a good company. In my time alone I’ve grown and gotten to know myself. Like everyone else, I’ve also gone through some tough times alone in my bedroom, who hasn’t? But I have still valued my time alone, even in the toughest of times.

However, there is one thing I have realised now that I have moved away… Being alone doesn’t feel that good when it’s not by choice.

When I’m in London, there is no mom who knocks on my door, saying: “come downstairs for a bit”. There is no younger brother invading my room to show me a funny video on Facebook. There is no step dad cracking open my door to say good night.

Worst of all, there are no girlfriends waiting outside the door, for me to brush the last stroke of mascara. No girlfriends planning an evening out, road trips or hiking trips.

The only trips I take, are the endless lonely trips to the coffee shop. I usually love going to a coffee shop on my own, but now these trips come when a bitter taste, because going there on my own is not by choice.

 

“There are people you haven’t met yet who will love you.”

 

Norwegian continues:

Jeg vet det er mange som sikkert føler på det samme. Det er viktig å få frem at det ikke er noe galt med oss! Vi er ikke kjedelige eller kjipe mennesker. Når man flytter til en ny plass starter man litt på scratch. Det tar tid å danne nettverk, sånn er det bare.

Heldigvis har jeg kjæresten min, som mer enn gjerne blir med på kaféturer eller snakker om alt og ingenting med meg. Jeg er så takknemlig for at han har vært her gjennom de mest ensomme stundene. Likevel er ikke en kjæreste nok, man trenger venner!

De siste ukene har jeg blitt invitert på et par fester, og en middag med noen nye jenter. Sånne små ting gir meg mer glede enn jeg kan beskrive. Dessverre kommer det med en bakdel, en ekkel klump i magen som gjør noe koselig om til noe ubehagelig: Angst.

Å møte nye folk er fantastisk morsomt, men for meg og mange andre kan i blant være en skikkelig utfordring. Jeg har alltid vært den som sier alt for mye feil når jeg er nervøs. Jeg bobler av energi, er den mest sosiale i gruppen av nye folk. Det er alltid jeg som tar ordet først. “Dette klarer jeg, nye mennesker, disse skal jeg bli kjent med!”, tenker jeg. Men det blir alltid for mye. Jeg er så engstelig og stressa i situasjonen at jeg må ta kontroll over den for å føle meg tryggere. Med andre ord: Snakke høyest.

Hvor andre engstelige mennesker kanskje blir sjenerte og stille, blir jeg skravlete og stressa. Det blir ingen kleine stillheter med meg, heller kleine samtaler. I stede for å komme frem som den vennlige og morsomme jenta jeg er, virker jeg bare slitsom og bråkete. Det er tøft å møte nye folk. I blant får jeg meg selv til å tro at jeg heller bare burde holde meg inne på rommet i ensomheten.

 

English continues:

I’m sure there are more of us who feels this way. I just want to say: there is nothing wrong with us! We aren’t boring or horrible people. Moving to a new place all by yourself means starting from scratch. Making new friends take time, that’s just how it is.

I’m really lucky to have my boyfriend. He is more than happy to join me at the coffee shop, and I know I always have someone who listens to me that I can talk to. I am so grateful for his company in the most lonely moments. However, a boyfriend is not enough, everyone needs friends!

The last few weeks I have been invited to a few parties, and a dinner with some girls. Things like that make me so happy. Unfortunately, these lovely invites still manage to give me a bad feeling to my stomach. A feeling of anxiety.

Meeting new people is fun, but to me, and many others, it can be a challenge. In a group of people meeting each other, I have always been that one that always says the wrong things, because I am nervous. My energy level is at a peak, I’m the most talkative person you will ever meet. I tell myself: “I can do this! New people, I’m going to get to know them!” But it always becomes too much. I’m so anxious and jittery in new situations, that I try to make myself feel safer by being in control of it; therefore being the person talking loudest.

Other anxious people will probably be the quiet and shy person in the group, but I’m the talkative and stressed one. There are no awkward silences with me, only awkward conversations. Instead of showing new people the friendly and fun girl I am, I often come off as noisy and annoying. It’s hard meeting new people. Sometimes I think that I should just stay inside in my loneliness instead.

 

Norwegian continues:

Der har du mitt evinnelige dilemma. Jeg er ensom, men jeg unngår mennesker. Det er skikkelig tragikomisk egentlig. For hva skal man gjøre med det? Dyrke ensomheten, eller hoppe uti angst-havet som kommer i monsterbølger med det samme jeg takker ja til en sosial greie.

Jeg prøver alltid å finne en middelvei. Noen dager må jeg bare presse meg selv ut av døra, stå i mot fristelsen til å forbli hjemme i min komfortable boble, og get out there. Som regel takker jeg meg selv, fordi det kommer så mye godt av å være sosial. Andre ganger går det litt skeis, og jeg føler for å grave meg enda lenger ned i sanda, milevis unna angst-bølgene.

Det er bra å utfordre seg selv, det er den eneste måten ting blir bedre! Men jeg har også innsett at noen ganger må man si nei. Ikke på grunn av angsten, men fordi det også er sunt å tilbringe tid alene. Man må skille mellom den falske angst-alarmen som sier at du må holde deg inne, og den genuine magefølelsen som sier at nå hadde det vært fint å bare være alene litt. Jeg vet at jeg har behov for det i alle fall!

Sakte men sikkert vil vennene komme. Det finnes så mange spennende, morsomme og herlige mennesker der ute. Hvis man bare kommer seg ut av døra, på den festen eller den middagen, så møter man mennesker som mer enn gjerne vil tilbringe tid med deg. Noen ganger kan til og med den kaféturen du tar alene lede til noe godt. For noen uker siden satt jeg alene på min favorittkafé i Camden og drakk en kopp kakao, da personalet spurte om jeg og ei annen jente kunne dele bord for å gi plass til en større gjeng med gjester. Den jenta viste seg å være utrolig koselig, og nå har vi lagt hverandre til på Facebook, og avtalt å gå på neste kafétur sammen. Livet dere, plutselig gir det deg noen fine overraskelser <3

Dette ble en litt rotete tekst, men jeg ville bare få ut alle tankene jeg har grublet på i det siste. Fortell meg gjerne om du kan kjenne deg igjen i noe av det jeg har nevnt. Har du noen gang følt deg skikkelig ensom, men samtidig ukomfortabel med å være sosial? Det hadde vært en trøst å vite at jeg ikke er alene om å føle det sånn!

English continues:

So here you go: this is my endless dilemma. I’m lonely, but I want to avoid people. It’s pretty tragi-comic, to be honest. What should I do about it? Become more lonely, or jump out into the deep dark sea of anxiety, with huge monster waves of anxiety every time I accept an invite to something social.

I’m always trying to find a way. Some days I just have to push myself out the door, ignore the temptation to stay at home in my comfortable bubble, and just get out there. Later I usually thank myself for it, because meeting new people brings so much joy. Other days, things go wrong, and I feel like digging my head even deeper in the sand, miles away from the big waves of anxiety.

It’s good to challenge yourself, that is the only way things will ever get better! On that thought, I have also realised that sometimes it can be best to stay at home. Not because of the anxiety, but because being alone is healthy too. We just have to figure out if it is the false alarm of anxiety, telling you to stay inside, or if it is the genuine gut feeling saying actually it would be pretty good to just be on my own for a bit. I know I need that sometimes!

Slowly but surely the friends will come. There are so many exciting, fun and lovely people out there. If you just get your ass out the door, to that party or that dinner, you will meet people who would love to spend time with you. That trip you take to the coffee shop on your own can even lead to something good. A few weeks ago I was enjoying a cup of hot chocolate alone in my favourite coffee shop in Camden when the staff asked me and another girl to share a table, so they would have room for a larger group of guests. That girl turned out to be a really lovely person, and we have now added each other on Facebook and agreed to take our next trip to the coffee shop together. Sometimes life gives you some nice surprises <3

I’m sorry that this blog post is a bit of a mess, but I just wanted to put all of my thoughts out there. Please tell me if you can relate to anything I have been talking about. Have you ever felt lonely, but at the same time uncomfortable with being social? It would be a relief to know that I’m not alone in feeling like this!

 

 

14 Comments

  1. Først vil jeg bare si: stor klem <3

    Så vil jeg si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Eller rettere sagt, har kjent meg igjen. Jeg er også en introvert som trives godt i mitt eget selskap, men da jeg flyttet til en helt ny by langt fra familie og venner var ensomheten trykkende. (Jeg hadde jo ikke familien rundt meg, som jeg kunne sitte med når som helst.) Jeg flyttet til Bergen med min daværende kjæreste, som det ble slutt med et halvt år seinere. Jeg merket det spesielt da – for da hadde jeg jo ingen føltes det som. Jeg har aldri vært så ensom som jeg var da. Jeg hadde ikke noen som jeg bare kunne sende melding til og si "hei, hva skjer? Lyst til å gå på kinodate?". Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men jeg prøvde å komme meg mer inn i den gjengen jeg kjente best i klassen. Jeg var med på ting, og engasjerte meg i hva de gjorde. Det tok litt tid før jeg følte meg komfortabel og ikke som den rare, stille jenta. Men nå kan jeg kalle de mine nærmeste bestevenninner, og er så glad jeg har de <3 Jeg møtte også min nåværende kjæreste gjennom hu ene, og jeg har det så bra!

    Oi, dette ble en lang kommentar. Men poenget er – det vil bli bedre. Jeg vet ikke om det hjelper, for selv hata jeg å høre det ("jeg vil jo ha det bedre nå!"). Men jeg har virkelig troen på at det skal gå bedre! Jeg sendte også en melding til en jeg såvidt hadde møtt fra parallellklassen, på facebook (da ensomheten var på det verste). Kjempeskummelt, men der og da var det litt sånn "jaja, hva er det verste som kan skje? At vi ikke møtes mer?". Nå er hun en av mine nærmeste venninner hun også! Jenta du møtte på kafé kan jo vise seg å bli din nærmeste bestevenninne? <3

    Sorry lang kommentar, kom jo nesten med hele livshistorien min, haha. Men jeg gir deg en stor klem <3 og jeg håperhåper den vonde ensomheten går vekk snart. Det er ingen god følelse. Men gi det litt tid, og ikke vær redd for å dumme deg ut. Ekte venner digger deg for den du er!

    1. Tusen hjertelig takk for denne kommentaren Renate <3 Du aner ikke hvor stor trøst den gir meg. Det er godt å vite at andre også har opplevd det samme, og at det blir bedre! Jeg prøver å tenke at vennene vil komme, plutselig har man møtt noen trivelige mennesker, men det er vanskelig å tenke det hele tiden, noen ganger blir ensomheten litt for mye og man ser ingen vei ut. Tusen takk igjen for at du delte historien din med meg <3 Jeg er kjempeglad for at det ordnet seg for deg, virker som du har veldig gode venninner. Stor klem tilbake <3

  2. Kanskje denne gangen skal jeg skrive en kommentar, og faktisk ha mot nok til å publisere den? 😂

    Du skriver så flott, Martine❤

    Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver, og selv er jeg, og har alltid vært en introvert. Følelsen av å være ensom er utrolig tung, og ofte føler jeg at prosessen mot å jobbe seg ut av det, virker enda vanskeligere. Selv om jeg er i en veldig god periode nå, kjenner jeg at angsten kommer snikende med tanke på at jeg skal flytte vekk fra familie og venner nå i sommer. Jeg skal riktig nok bare til Trondheim, og vil alltid bare være en flytur eller togtur unna mine nærmeste – men frykten for å ende opp uten vennekrets er tilstede, dog muligens hensiktsløs. Men har tro på at det skal gå bra, så da må det vel det😛

    Lykke til videre <3

    1. Tusen takk Julie Amalie, for denne fine kommentaren, og for at du turte å publisere den! Det betyr skikkelig masse <3 Det kommer til å gå helt fint å flytte, det er så mye spennende og fint som venter deg i Trondheim at du kommer nesten ikke til å tenke på familien! Selvfølgelig kommer ensomheten og den engstelige følelsen i blant, men som du sier, hvis man har troa på at det skal gå bra, så gjør det det. De siste ukene før sommeren i London ble litt tunge for meg, men jeg tror og håper det blir bedre etter sommeren. Jeg har troa! Lykke til til deg og <3

  3. Du har akkurat klart å sette ord på noe jeg har grubla på helt siden jeg flytta hjemmefra. Jeg har de siste åra lurt så på hvorfor jeg “craver” selskap fra andre, når jeg alltid har hatt behov for å være for meg selv. Noe jeg verdsetter mye. Det gikk opp et lys for meg når jeg leste det om ufrivillig ensomhet.

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jobber med det å kunne være sosial på mine premisser. For selvom jeg er introvert, så har jeg innsett at jeg trenger å ha andre mennesker rundt meg. Så ja, jeg er ensom og unngår mennesker. Men jeg har lært at det ikke nødvendigvis er gjennom smaltalk på fest at behovet for mennesker rundt meg fylles. Og definitivt ikke der jeg for vist den beste varianten av meg selv. Men det blir stadig litt enklere å vite når angstfølelsen kommer fordi jeg er redd for ukjente situasjoner, og når den rett og slett sier at nå må jeg ha litt tid alene.

    Uansett, jeg ville bare si tusen takk for at du delte denne teksten!
    Skjørt, vakkert, trist, ærlig og rett til hjertet <3

    1. Tusen takk for kommentar Synnøve <3 Jeg er så enig i det du skriver om å være sosial på egne premisser. Jeg føler meg faktisk bare mer ensom når jeg møter folk på fest. Small-talk hjelper ikke på ensomhet i det hele tatt, man trenger genuine samtaler med folk som forstår deg. Det er betryggende å høre at jeg ikke er alene om den angst-følelsen som kommer i de situasjonene. Det er kjipt, men vi er iallefall flere som føler det samme som forstår hverandre <3

    1. Takk for fine ord Milla. Det er trist med litt godt å høre at det er flere som føler det samme. Vi får tenke som så at den ensomheten er den som minner oss på takknemligheten for de menneskene vi har i livet vårt <3 ensomheten er sår, men en fin påminnelse til stundene som ikke er ensomme. Klem <3

  4. I love this post! It sums up how I have felt since moving to London myself. Thank you for being so honest 🙂 When your next in London we should definitely go for a coffee. xx

  5. <3 så fint at du deler. kjenner meg igjen, og skjønner at mange andre kjenner på det samme, men likevel – det suger. jeg trives også alene, men det er noe annet å være ensom, når den egentlig fine alenetiden blir kjip.
    og london, som er en så stor by, jeg har hørt om mennesker som har bodd der i hele to år før de føler at ting stemmer, at de slapper helt av med nye venner. varige vennskap lages ikke på ei uke, hvis det er til noen trøst.
    igjen – det er så bra at du deler disse ordene om ensomheten, noen må si det høyt for det er nok vanligere enn det kan se ut til ved første øyekast.

    1. Takk for beroligene ord Martine <3 Du har nok helt rett, det tar sin tid å bli vant på en ny plass, og danne gode og nære vennskap. Jeg blir bare mer og mer glad for at jeg delte dette, for det er så mange som har kontaktet meg i London som vil finne på ting etter sommeren. Hvis man bare tør å snakke høyt om noe sårt så kan det komme så mange gode ting ut av det! Ønsker deg alt godt der du er <3

Del gjerne dine tanker