I’m good thanks how about you

Det er en ting som irriterer meg med engelskmenn. Hvordan de spør “how are you” men ikke ønsker et ærlig svar. Ti ganger om dagen spør de meg hvordan jeg har det, og hver gang svarer jeg “good, how about you?” Jeg svarer good hver gang, men egentlig vil jeg bare si “Vet du hva, jeg har grått hver dag denne uken, ofte av filleting, jeg er fri for mat og jeg savner hjemme”… “How about you?”

Sist uke var en sånn uke der alt gikk galt. Jeg fikk angstanfall på biblioteket, satt bak skolen og gråt og ringte pappa. Kjøleskapet var konstant fritt for mat selv hvor mye av pengene på kontoen som gikk til nettopp det, og jeg kranglet med Herman over hver minste lille ting man kan krangle om. Jeg var den som så problemene selvfølgelig, han var tålmodig og så alle løsningene. Noen ganger er det slik, skolearbeidet blir overveldende, man føler seg stygg uansett hvordan man kler seg, og hva man gjør med håret, og man tar til tårene av alt og ingenting.


Heldigvis er luften i London frisk, den klarner tankene. Det er ikke Bodøs rivende kalde høstluft, men det er oransje over alt og kaldt nok til å gå i kåpe. Et lysegult tre blant alle de andre grønne er nok til å løfte et lite smil i ansiktet mitt. Mamma og lillebror kommer på besøk på torsdag, og ingenting er bedre å tenke på enn akkurat det.

Translation:

There’s one thing that really annoys me about the people here in England. And that’s how they ask; “how are you”, but never waits around for an honest reply. Ten times a day they ask me how I am, and every time I answer “good, how about you?” I answer “good” every time, but in reality, sometimes I just want to say “You know what, I’ve cried every day this week, mostly over silly things, I don’t have any food in my fridge and I miss home”… “How about you?”

Last week was a type of week where everything that could go wrong, went wrong. I had an anxiety attacks in the library, had to sit behind the school for a bit to call my dad and cry. I was constantly out of food, even though that’s what I spent most of my money on. And I argued with Herman over every little thing one can argue about. I was the one who saw the problems, of course, he was patient and had all the solutions. Sometimes it just gets like that, the schoolwork is overwhelming, you feel ugly no matter what you do with your hair or whatever you dress in, and you cry easily about absolutely anything and everything.
Luckily the London air is fresh, it clears my mind. It’s not exactly Bodo’s cold autumn air, but there’s orange leaves everywhere and cold enough outside to wear a coat. A bright yellow three among all the other green ones is enough to make me smile. My mother and little brother is coming here to London on Thursday to visit me, and nothing is better to think of than that.

10 Comments

Del gjerne dine tanker