I love my life (but I’m afraid it won’t last)

Jeg har fått for vane å si at jeg elsker livet. Jeg klemmer til hånden til Herman, snur meg mot han og sier: “Jeg elsker London, jeg elsker livet mitt her.

Det er en nydelig ting å få for vane, syns du ikke?

Men det kommer med en tidsfrist. Jeg elsker livet mitt når jeg er her, men tiden min her renner ut en dag. Vi nærmer oss jul, og juleferien markerer at halve tiden min på Universitetet er over. Halvveis i utdannelsen som er unnskyldningen min til å bo i denne byen.

Jeg klarer ikke riste fra meg tanken om at den gleden jeg føler på nå vil ta slutt den dagen jeg fullfører Bacheloren min. Jeg elsker Bodø, jeg gjør virkelig det, men alle minnene mine fra hjemme minner meg på hvor tungt jeg har hatt det der. Og jeg tror ikke jeg vil klare å unngå å føle det sånn igjen om jeg må flytte hjem igjen.

Derfor har jeg prøvd å finne grunner til å bli her, eller flytte til en annen spenndende by. Men jeg gjør aldri noe for å faktisk få det til å skje. CV’en min har fått titals justeringer, men jeg har ikke faktisk sendt den inn for å søke på en jobb. Jeg drømmer om å finne en praksisplass slik at jeg har en unnskyldning til å bli i London over sommeren, men jeg har ikke gjort noe produktivt for å faktisk finne den praksisplassen.

Jeg prøver å være fornuftig med tiden min, og oppleve og leve så mye som mulig mens jeg er her. Men tiden renner ut så fort at jeg kjenner øyeblikk av panikk. Jeg vet hvordan det er å ha det kjipt, jeg har hatt det kjipt så uendelig mange ganger før, og jeg føler på meg at jeg vil føle det sånn igjen så fort tiden min her er over.

I’ve come into a habit of saying “I love my life” out loud. I squeeze Herman’s hand and I turn to him and say; “I love living in London, I love my life here”

It’s a beautiful new habit, don’t you think?

Except there’s a time limit to it. I love my life when I am here, and my time here is running out. Every day we get closer to Christmas, and Christmas means I’m halfway through my time at University in this city. Halfway through the education that is my excuse for living here.

I can’t help but think that graduating will mean the end of my happiness. I love my hometown, I do, but the memories from my life there reminds me of all the sadness I’ve felt. That’s why I don’t think I’ll be able to avoid that sadness if I move back.

I’ve tried to come up with reasons to stay. Or to go somewhere else exciting. But I never actually do anything that will help. I’ve tweaked my CV a hundred times, but never actually applied for a job. I dream about getting an internship that will give me an excuse to stay here over summer, but I never act on it.

I’m trying to spend my time wisely, and live my life to the fullest while I’m here. But time is running out so quickly, I’m starting to panic. I’ve had it bad before, and I can’t help but think that bad times are approaching once again.

Dried flowers

Dette er marerittet mitt: Utdannelsen min er fullført, og jeg har ikke flere unnskyldninger eller penger til å forbli i denne byen jeg elsker så høyt. Jeg blir tvunget til å flytte hjem. Herman flytter også hjem, og avstanden tar knekken på forholdet. Jeg er alene igjen. Jeg følger ikke lengre drømmene mine, jeg gjør ikke noe produktivt med livet mitt. Sakte men sikkert tar depresjonen tak i meg igjen.

Joda, jeg som liksom skulle bli mer positiv.

Men det er kun et mareritt. Det er det skumle scenarioet jeg ser for meg når jeg har fulgt spiralen med bekymringer helt ned til den mørke avgrunnen. Det er ikke lekkert, og det er virkelig ikke i nærheten av den positiviteten jeg helst vil føle på. Men jeg tror det er bra å være ærlig om frykt i blant også. Å være tjue år og på startstreken av voksenlivet er jævlig skummelt, og jeg tror vi alle føler på disse bekymringene i blant.

For å avslutte denne teksten på en litt mer positiv måte: Jeg nekter å la det jeg frykter bli realiteten min. Okei, så kanskje jeg ikke forblir i London for alltid (denne byen er fin, men faen så overprisa) men da reiser jeg til et annet sted. Og der skal jeg vokse og lære og leve så godt som mulig, uansett hvor det er jeg ender opp. Når jeg finner ut hva jeg vil gjøre med livet skal jeg jobbe så hardt som mulig for å få det til å skje. Jeg klarte tross alt å komme meg til London, så hvem sier at jeg ikke klarer å komme meg til et annet spennende sted. Blir litt vanskeligere uten hjelp fra Lånekassen men skitt au, jeg finner ut av det *svakt forsøk på positivitet*

//My nightmare is this: University ends and I don’t have any reason or any money to stay in this city I love so much. I’m forced to move back home. Herman moves back home too, and we’re too far away from each other to make the relationship last. I’m all alone again, and I’m not pursuing my dream anymore. I’m not doing anything productive with my life. I slowly fall into depression again.

So much for trying to become a positive person, eh?

But it’s only a nightmare. The scenario I start to imagine will happen when I’ve followed the spiral of worries all the way down to the dark abyss. I know it’s not pretty, and it’s definitely not close to staying positive. But I guess it’s good to share your honest fears as well. Being 20 year old and at the very start of adulthood is fucking scary. I think we all face these worries at times.

To end this post on a more positive note: I won’t let my fears come true. I might not stay in London forever (this city might be nice but damn is it overpriced) but I will go somewhere else, and I will grow and learn and live my life to the fullest wherever I am. When I figure out what I want to do I will work as hard as possible to make that happen. I managed to get to London, so what’s saying I can’t get somewhere else. It’ll be harder without the help of student finance but so what, it’ll be okay *feeble attempt at positivity*

 

7 Comments

  1. Det er så vanskelig når man liker verden akkurat som den er, og ikke vil gi slipp. Jeg har hatt det slik på begge skolene jeg har gått på, men mot slutten kom begge gangene følelsen av at jeg var klar for noe nytt. Jeg tror den følelsen alltid dukker opp i tide, og at man blir motivert til å finne på noe nytt, og kaste seg ut i det ukjente. Frem til den følelsen kommer er det bare å være tilstede der man er – og få mest mulig ut av det. Det er ikke så farlig at du ikke har planen klar ennå – den kommer. Helt garantert. Jeg visste feks ikke at jeg skulle jobbe i Aschehoug før jeg sto med en kontrakt i hånda. Så ting kan skje over natta <3

  2. Det finnes så mange muligheter i verden og noen ganger så dukker de bare opp. Jeg tror alt kommer til å ordne seg akkurat slik det skal gjøre. Ta livet som det faller seg 😉

  3. Da jeg leste denne teksten første gang så kjente jeg meg så innmari godt igjen, jeg husker de følelsene. Men jeg kan også si at livet skjer, plutselig er du i en ny tilværelse som er fin på andre måter. Enn så lenge nyt det som er å nyte. Jeg prøver alltid å prøve å tenke at de fine tingene i livet mitt, banker dritten ut av de vonde, jeg skal ikke la de vonde vinne, og det fungerer overraskende bra meste parten av tiden 🙂

    1. Tusen takk for en så fin kommentar <3 Du har helt rett, det er viktig å nyte nåtiden, og ikke grue seg til fremtiden, for det ordner seg for den også.

Del gjerne dine tanker