Hjemmekjær

Etter de seks dagene mine i Oslo, har jeg erfarte enda sterkere hvor hjemmekjær jeg faktisk er. Mamma ringte meg hver dag, men selv etter de første nettene kjente jeg trangen til å bare reise hjem hjem hjem. Dagene i Oslo var utrolig spennende og koselige, med nye opplevelser hele tiden, og masse venner og bekjente rundt meg. Jeg hadde det egentlig helt fantastisk, men likevel følte jeg en lengsel til Bodø, soverommet mitt, vennene mine, og mamma. Det bekymrer meg. Om jeg ikke takler seks dager i Oslo, hvordan skal jeg klare tre år i London? Hvor det vil gå måneder mellom hver gang jeg drar hjem på et kort besøk. Jeg kjenner snart frykten vokser seg større enn gleden når jeg tenker på fremtiden foran meg.

Bw3

Det siste året har jeg kjent en intens trang til å komme meg bort fra Bodø. Jeg har ikke orket tanken på en eneste dag til i byen, med folkene, skolen og hverdagen her. Nå begynner jeg å endre tankegang. Jeg merker at jeg distanserer meg fra folk rundt meg, i frykt for å danne enda flere vennskap jeg vil miste og savne når jeg flytter. Hver kveld kjenner jeg ekstra på den tryggheten og kjærligheten når mamma kysser meg på kinnet og sier god natt. Og hver eneste sosiale sammenheng med venner takker jeg ja til, i frykt for å gå glipp av noe. Det er så mye jeg vil savne, det er så mye som snart er borte.

Bw

Jeg vet at det bare er tre år, jeg flytter ikke vekk for alltid. Men likevel er det skummelt, for om tre år vil ingenting være det samme. Når jeg flytter fra Bodø vet jeg at alt vil ha forandret seg til jeg kommer hjem igjen. Det skremmer meg veldig. Jeg er redd jeg vil savne mamma og hjemme så mye at jeg bryter sammen og flytter hjem igjen før jeg får fullført bacheloren. Og det ville jo vært himla tragisk..

Jeg tror de fleste opplever en slik frykt, og på en eller annen måte vil jeg vel takle det. Savn er heldigvis ikke farlig, det er bare vondt å kjenne på. En dag må jeg flytte hjemmefra uansett, så da kan jeg jo like gjerne flytte til London nå med en gang, eller hva?

5 Comments

  1. Skjønner veldig godt at du har disse tankene! og det kan jo hende at det går helt fint!
    Men det er helt ok også om det er kjipt å flytte. Jeg syntes hvert fall det da jeg flyttet hjemmefra for snart tre år siden. Og jeg flyttet bare fra Oslo til Hamar, som ikke er så veldig langt en gang. Men det er også noe som går over etter hvert. Så anbefaler absolutt å holde ut en stund selv om det kan være leit i starten. Jeg pleier hvert fall å sette meg en grense på ting før jeg bestemmer meg.
    Da jeg begynte på ny ungdomsskole langt fra alle jeg kjente ga jeg meg selv 6 måneder. Hvis jeg ikke hadde det bra da så skulle jeg bytte til min lokale skole. Men da de 6 månedene hadde gått trivdes jeg kjempegodt og tenkte aldri på å bytte igjen!
    Da jeg flyttet på folkehøyskole ga jeg meg selv tid fram til jul. Jeg hadde mye hjemlengsel i starten, og egentlig var det mye kjipt den høsten. Men til jul hadde jeg det så bra og tenkte aldri på å slutte!
    Da jeg flyttet til ny leilighet i fjor høst ga jeg meg selv tid fram til jul igjen. Følte meg ikke hjemme der jeg bodde og tenkte mye på å flytte hjem. Så da tenkte jeg i oktober at jeg skulle bestemme meg i jula. Men da jula kom hadde jeg fått leiligheten til å føles som hjemme og nå vil jeg ikke flytte herfra! (og synes forresten det er kjempedeilig nå å bo for meg selv og kunne velge så mye selv hva jeg vil ha til middag, eller når jeg skal rydde eller hvordan jeg vil ha dagene mine)

    Dette ble en litt lang (og personlig) kommentar, men det viser litt at selv om det er mye følelser og savn i starten, så ordner det meste seg! Gi deg selv litt tid 🙂 Det er absolutt ok å ha hjemmelengsel, men det vil mest sannsynlig minke etter hvert 🙂 Og det er godt å vite!
    Det kommer til å være masse spennende som skjer i England også som er verdt å oppleve! Det er jo nå man har sjansen! Det er nå man har tid til å velge alt man har lyst til og kaste seg ut i ting, for senere i livet er man ofte mer bunnet av jobb eller familie osv.

Del gjerne dine tanker