Hade Bodø

Vennene mine gråt da vi sa hade, klemte hardt rundt meg og ble røde i ansiktet. Jeg, grinemartine selv, gråt ikke en eneste tåre. Det hele er så surrealistisk, jeg skal jo ingen steder? Hva er det dere snakker om? Jeg skal jo legge meg i sengen min hjemme på soverommet mitt i kveld, dra hånden gjennom pelsen til Molly som ligger inntil meg, kjøre til Henris hybel dagen etter og henge med gjengen. Jeg tror ikke på flybilletten min som sier at jeg reiser nå, 10:20, flyet letter nå. Mektig bra lureri, u got me, vi falt for den hele gjengen.


Jeg sitter på flyet, sete 15A, vindusplassen. Jeg titter ut på Bodø i røde og oransje blader, nekter å tro at det er månedsvis til jeg ser byen min igjen. Tror ikke egentlig på noe av dette. London er så fjernt, mer fjernt nå enn det var for et år siden da jeg bestemte meg for dette. Det er en merkelig og uvant følelse, men jeg er ikke trist, og det er vel kanskje greit. Jeg gleder meg, jeg er spent, jeg er nervøs. Jeg er mange ting, men foreløpig er jeg ikke trist, bare full av kjærlighet for byen min og alle plassene, menneskene, opplevelsene og minnene den inneholder ❤️

Nå er jeg fremme på flyplassen i London, venter bare på å komme meg til plassen jeg skal bo. Spennende!

I’m Martine, a bubbly and talkative twenty-year-old who’s currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, taking photos and blogging. Especially blogging.

11 Comments

  1. Masse lykke til Martine. Det bi nok heilt supert det hær ska du se. Litt heimlengsel vil du få av og tel men det går over etterhvært. Og London e egentlig ikke så langt unna 😀
    Masse goe klæmma fra meg <3 PS Tore hilse så masse 😀

Del gjerne dine tanker