Frakk

Jeg har kapret et av de store bordene på kafeen. Et sånt bord jeg ikke trenger, fordi jeg er helt alene. Nå når jeg sitter her, med en kaffekopp med kalde kakorester på bunnen, studerer jeg de menneskene som dytter åpen den tunge ytterdøren, og kommer inn i kafeens varme. Ingen av dem er interessante, før jeg ser to jenter på min egen alder. Jeg smiler, sier hei, for jeg kjenner en av dem. Men når jeg hilser klarer jeg nesten ikke følge med, for hjernen min surrer i det jeg ser på dem.

Jeg ser på smilene deres, hvordan de har kledd seg. Spesielt legger jeg merke til hvor utrolig mye penere de er enn meg. På samme tid som jeg beundrer dem, kjenner jeg misunnelsen, og mitt egne kritiske blikk på meg selv ekspandere. Når jeg først har startet, klarer jeg ikke slutte. Jeg henger meg opp i hver minste lille detalje. Kverner over det faktum at håret mitt ikke ser så gladd og velgreid ut etter en gåtur ute i bodøvinden, og hvordan ingen av mine klær i garderoben min er så elegante som deres.

Har du noen gang tenkt sånn?

Frakk

 

På samme kafébesøk så jeg denne mannen. Han sto og snakket i telefonen under taket, og prøvde å skjerme seg for den kalde vinden. Jeg så bare frakken hans, og den var jo i grunn veldig fin.

God helg!

Del gjerne dine tanker