Diary entries from life in Amsterdam

Jeg har enda ikke skrevet skikkelig om hvordan livet mitt er her alene i Amsterdam. Hvordan denne opplevelsen er for meg. Jeg har vært fort opptatt med å leve den ut, nyte den, streve med den. Men som jeg alltid gjør har jeg skrevet notater på telefonen min. Fanget små øyeblikk, tanker og følelser, notert ned i pikselformat. Dette blogginnlegget er kombinasjonen av alle disse notatene, og en utdypelse på noen få av dem.
//I haven’t yet written properly about how I’ve been, living alone here in Amsterdam. What this experience is like. I guess I’ve been busy living it, enjoying it, struggling with it. But as always, I’ve been taking notes on my phone, jotting down little moments, feelings and thoughts. This blog post is a combination of all those notes and an exploration on a few of them.

 

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Jeg sitter i parken med bena strakt ut på et lyseblått sengretrekk brukt som piknikpledd. Boken min ligger ved siden av meg, men jeg leser ikke. Middagen min er pakket i Tupperware-bokser, frukten min i plastfolie. Jeg føler meg helt alene i verden. Som om ingen kan nå meg. Jeg vet ikke om det er en god eller en dårlig ting.
//I’m sitting in the park, stretched out on light blue duvet covers used as a picnic blanket. I have my book, but I’m not reading it. Dinner packed in Tupperware, fruit in plastic film. I feel like I’m all alone in the world. Like no one can reach me. I can’t decide if that is a good or a bad thing.

 

🌞

Man føler seg virkelig mest ensom i en folkemengde.
//You really do feel the loneliest in a crowd.

 

🌞
Diary entries from life in Amsterdam

“Juli er en travel måned for alle sammen,” sier Laura. “De møter venner, besøker familien, drar på festivaler og ferier. Tiden løper fra dem, men for deg står den helt stille i øyeblikket.”
//”July is such a busy time for everyone,” Laura says. “They meet friends, visit family, go on festivals and vacations. For them, the time is running, but for you, it’s standing still in the moment.”

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

I London kjenner nesten aldri på hjemlengselen, men alt jeg vil nå er å krølle meg sammen på sofaen hjemme i mammas leilighet og drikke te med henne. Ikke være alene på dette fremmede soverommet.
//I’m never really homesick in London. Now, all I want is to curl up on the sofa in mom’s flat and drink tea with her instead of being in this strange bedroom by myself.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

“Uansett hvilken sang de spiller nå hører jeg fremdeles bare Billie Jean”

Dette er det gøyeste jeg har hørt på evigheter. Jeg ler helt til jeg får vondt i magen, og venninnene på besøk i Amsterdam mine ler med meg. Det er én helg hvor jeg føler jeg hører til med noen.

//”Whatever song they’re playing now, I can still only hear Billie Jean”

This sentence is the funniest I’ve heard in ages. I laugh till my belly hurt, and my friends who’re visiting laugh with me. It’s one weekend of feeling like I belong with someone.

 

🌞
Diary entries from life in Amsterdam

Det er en latterlig varm sommerkveld og jeg tar en lengre vei hjem fordi jeg er trist og lar meg selv drukne i det. Jeg er ikke klar for å tvinge meg selv ut av denne sinnstilstanden, det føles mer behagelig å forbli.
//It’s a ridiculously hot summer evening. I’m taking the longer way home because I’m sad and I wallow in it. I’m not ready to snap out of this feeling, it feels more comfortable to stay.

 

🌞

Det er som om jeg alltid venter på noe nytt. Jeg prøver å leve i nået, men jeg får aldri helt til.
//I always feel like I’m waiting for something. I’m trying my best to live in the moment, but I never really manage to do so.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

“Vi er på vei til en tacorestaurant, bli med oss ut på middag!”

“Jeg håper du er seriøs for jeg kommer faktisk til å bli med”

//”We’re going to this Taco restaurant, come join us for dinner!”

“I hope you’re serious because I will actually come with you”

 

🌞

Shawn forsvinner fra bordet vårt et øyeblikk og kommer tilbake med en flaske vodka gjemt i en hvit plastpose. Vi sniker oss av restaurantlokalet etter tur for å ta shots bak gatehjørnet. De lærer meg hvordan man blander den sterke spriten med red bull-pulver. Blandingen bruser i munnen min og jeg tenker “hvordan endte jeg opp her?” men med en triumferende glede.
//Shawn disappears from our table for a moment and comes back with a bottle of vodka hidden in a white plastic bag. We sneak out of the restaurant three people at a time to do shots around the street corner. They teach me how to mix the liquor with red bull powder. The mixture fizzes around in my mouth and I’m thinking “how did I end up here?”, but with a triumphant happiness. 

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Vi bytter på å velge musikk. Chris holder telefonen, det er hans tur å bestemme neste sang. Jeg forventer en ny blues rock sang, men det er Taylor Swift sin ‘Shake it Off’ som runger fra høyttalerne – fordi jeg nettopp hadde sagt at jeg elsker å høre på henne når jeg er full. Jeg dancer rundt stua, tar piruetter rundt salongbordet i det Taylor synger ‘I’m dancing on my own, I make the moves up as I go”. Jeg føler den dype, slørete lykkefølelsen i brystkassa som kun kommer på sene netter når alkoholen bruser i blodårene.
//We swap between changing the music. Chris is holding the phone, it’s his turn to choose the next song. I’m expecting another blues rock song, but then Taylor Swift’s Shake it Off chimes from the speakers – because I had just told him that I love listening to her when I’m drunk. I’m dancing around the room, spinning around the salon table as Taylor is singing “I’m dancing on my own, I make the moves up as I go”. I feel that type of deep, fuzzy happiness in my chest that only comes on late nights as alcohol is surging through my body.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

“Du tar dette veldig chill, å bare henge med fremmede i stua deres.”

Han vet ikke at det var akkurat dette jeg ventet på, at noen som dem skulle finne meg. Det er akkurat her jeg vil være i kveld.

//”You’re very chill about this, just hanging out with strangers in their living room.”

He doesn’t know I was waiting for people like them to come around. This is exactly where I want to be tonight.

 

🌞

Jeg er alene hver ettermidag. Det er en grense for hvor mye selvpleie man kan bedrive før denne endeløse tiden alene blir for mye.
//I’m alone every afternoon. There is only so much self-care you can do until the endless time alone gets too much.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Jeg føler en liten sorg over den vennegjengen jeg drømmer om å finne, føler meg dum som lengter etter noe sånt, undrer om det i det hele tatt kan eksistere sånn som jeg ser for meg.
//I feel an ache for the group of friends I dream of having. Feeling stupid for longing for something like that, wondering if it even exists the way I imagine.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Dette var utfordringen jeg ønsket meg. Å vokse, oppleve, og lære hvordan være alene med meg selv – på ordentlig. Jeg føler jeg mislyktes, fordi ensomheten setter meg sånn i ubalanse. Som om jeg ikke makter å ha det bra når jeg er alene likevel.
//This was the challenge I wanted, to grow, experience, and learn how to be alone with myself. Feeling so sad in this loneliness makes me feel like I failed the challenge. Like I can’t be okay on my own.

 

🌞
Diary entries from life in Amsterdam

Livet er en konstant syklus av ting jeg burde gjøre, og ting jeg ikke gjør godt nok. Jeg føler skyldfølelse hele tiden. Jeg gjør aldri nok.
//Life is a constant cycle of what I should be doing and what I’m not doing well enough. I feel guilty all the time. I’m never doing enough.

 

🌞

Jeg føler jeg lever livet på en annen frekvens enn alle jeg kjenner fordi alt er nytt og annerledes.
//I feel disconnected from everyone I know because now my life feels new and strange.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Jeg føler meg fanget i mitt eget sinn. Å vandre rundt i sirkel i den lille stua forsterker følelsen bare den følelsen, og jeg bryter ut i store, stygge gråtende hikst. Tårene svir i øynene og jeg setter meg ned på huk, slår armene i sofaputen og sier høyt ut i den folketomme leiligheten jeg blir gærn, jeg klarer ikke dette.

Jeg begynner å frykte at jeg ikke er så sterk som jeg trodde jeg var. Det har vært ankeret mitt de siste to årene mine, den solide troen på at jeg er sterkere nå enn jeg har vært før, at jeg vil takle smerte og motgang bedre enn jeg klarte før. Nå setter jeg spørsmålstegn ved alt. Hva jeg har fryktet føles som en realitet: jeg er akkurat like svak som jeg alltid har vært, jeg kan nå bunnen like lett.

Neste morgen føles alt litt lettere. Jeg føler meg som meg selv igjen, den Martine jeg er nå. Men frykten sniker seg nærmere overflaten enn noen gang før og jeg bekymrer meg for fremtidige nedturer og hvordan jeg vil takle dem. Denne ensomheten kveler meg.

//I’m trapped inside my mind. Pacing back and forth in this tiny living room enforces that feeling. Huge, disgusting sobs erupt from my chest. Tears are stinging my eyes and I’m sitting down on the floor, saying out loud into the empty room I’m going crazy, I can’t do this.

I’m starting to fear that maybe I’m not as strong as I thought I was. It has been my cornerstone for the past two years, knowing in myself that whatever happens, I am stronger now than I’ve ever been, I will handle pain better than I could before. Now I question everything. What I feared now feels like a reality; I am just as weak as I have been, I can fall just as easily.

The next morning my heart is lighter. I feel like myself again, the Martine I am now. But the fear is lurching closer to the surface than before, I’m worried about future battles and how I will tackle them. Loneliness is suffocating.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

En elektrisk følelse bruser gjennom kroppen i det jeg sykler hjem gjennom en sovende by i nattemørket etter å ha tilbrakt kvelden med en ny venninne. Den varme vinden kjærtegner kinnet mitt og jeg føler lykkefølelsen langt inni brystkassa.
//An exhilarating feeling is surging through my body as I cycle home through a sleeping city after spending the evening with a new friend. The warm wind is brushing my face and I feel happiness deep down in my chest.

 

🌞

Min nye venninne inviterer meg på middag. Jeg drikker vin og spiser hjemmelaget mat i en stue fylt med planter. Det er som om jeg lever ut en alternativ virkelighet, jeg får prøve ut et helt annet liv og jeg kjenner meg sulten på mer.
//My new friend invites me to dinner. I drink wine and eat homemade food in a living room filled with plants. I feel like I’m in an alternate reality. I get to try out living this whole other life and I feel myself wanting more of it.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Regnbyger skyller over Amsterdam og temperaturen synker til en det er mulig å sove og leve i. Den dårlige samvittigheten jeg har følt på letter, og jeg krøller meg sammen i senga med en kopp te på kveldene uten å stresse over at jeg ikke gjør noe fornuftig. Å late som om det er høst minner meg om ettermiddager i det lille biblioteket i barndomshjemmet mitt. Jeg har blitt voksen men noen ting forblir alltid de samme.
//Showers of rain pour over Amsterdam, and the temperature goes down to one that is manageable to sleep and live in. The guilt I’ve felt lessens and I curl up in my bed to drink tea in the evenings without feeling bad for doing nothing. Pretending like it’s autumn reminds me of afternoons in the library in my childhood home, I’ve grown up but some things stay the same.

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Jeg har begynt å gjøre yoga. Det letter på stresset jeg føler konstant og gir meg tjue minutter i løpet av dagen hvor jeg kan kjenner en ro i kroppen og i hodet, sånn på ordentlig. Jeg er alene men jeg føler meg ikke ensom lengre fordi jeg tilbringer tiden med meg selv.
//I’ve started doing yoga. It relieves my stress and gives me twenty minutes during my day where I manage to feel truly calm in body and mind. I am alone but I don’t feel lonely anymore, because I can be with myself.

 

🌞

Diary entries from life in Amsterdam

Jeg finner meg selv i venners gjestesenger, rundt kjøkkenbordene deres for en venninnemiddag, på sofaen deres med et glass vin. Livet mitt har begynt å gro røtter i denne byen. Måneder har blitt til uker og jeg føler en ny tristhet i kroppen fordi jeg vet jeg snart må forlate alt dette. Men denne tristheten er en jeg omfavner med åpne armer fordi den betyr at det jeg opplever her er noe som er verdt å savne. Og det er den beste følelsen man kan ha.
//I find myself in friend’s spare beds, around a kitchen table for dinner with a group of single women, on their sofa with a glass of wine. My life has started to grow roots in this city. Months to go turns into only weeks left and I feel a new type of sadness because I know I have to leave this all behind so soon. This new sadness is one I’ll embrace because it means I am experiencing something worth missing. And that is the best feeling. 

I'm Martine, a bubbly and talkative twenty-one-year-old who's currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, photography and blogging. Especially blogging.

12 Comments

  1. I love these little notes. They come from different moments in time, but together they all tell one story. I can feel the ups, the downs, and the uncertainties you’ve experienced in Amsterdam, and even though I’ve never been myself, I can relate to those feelings. Life is certainly a journey and I have no doubt that it will continue taking you to amazing places! -Audrey | Brunch at Audrey’s

  2. <3 Så fint skrevet!

    Spesielt dette: "Jeg føler en liten sorg over den vennegjengen jeg drømmer om å finne, føler meg dum som lengter etter noe sånt, undrer om det i det hele tatt kan eksistere sånn som jeg ser for meg." Altså. Jeg kjenner meg maks igjen. Tror det er en skribent-greie, det å alltid være på søken etter noe som helt sikkert ikke eksisterer, men tanken på å "jakte" etter det er nesten like god som tanken i seg selv, om du skjønner? Slik tenker (og tenkte) jeg i alle fall.

    Håper du har det bra der du er nå!

I'd love it if you left a comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.