Dager i september

Regnet på asfalten får gatene til å se ut som metall i gatelyktlyset. Jeg står stille og stirrer mot himmelen som møter hustakene. I brystkassen min kjenner jeg et hulrom, i magen har jeg vondt. Det er så grusomt hvordan hjertet knuser totalt når man hører noe man ikke vil innse er sant. Når man får vite noe som på ett sekund klarer å velte om hele verdenen man lever i. Jeg har vått hår mot kinnet, himmelen over meg et svart som  kull. Ingen desperate hulk, ingen sildrende tårer, bare tomrom og en dunkende smerte i brystkassen.

Det er lørdags morgen, jeg heller vann i tekoppen min. Lukten av Twinings gjør at jeg mister pusten, jeg tenker at lungene snart vil kave inn, og så slutte å fungere for alltid. Jeg forstår ikke hvordan det noen gang skal slutte å gjøre så vondt.

Onsdags kveld, og jeg gråter sånn som regnet øser ned i en by i USA midt på sommeren. Kanskje jeg drukner nå, tenker jeg. Dette sengetrekket blir aldri tørt igjen. Ansiktet mitt er stivt av salt.

Jeg er på et dansegulv og føler meg lykkeligere enn jeg har vært noen gang. Jeg beveger meg sammen med musikken, ansiktet mitt er vridd i en grimase av et glis. Det gjør godt, men jeg vet det ikke vil vare. Jeg kan klare alt, akkurat her og nå, men ikke når jeg kommer hjem og må fjerne sminken og ta av kjolen.

Jeg står bak kassen på bokhandelen i sentrum. Det er tredje dagen på rad, og jeg kjenner larmen av menneskene på kjøpesenteret dirrer mot tinningen. To timer igjen, snart skal jeg hjem. Det er dette jeg gjør for å distrahere tankene. Derfor er det ingenting å glede seg til ved å være ferdig.

Dette var mine dager i september, nå tror jeg det er på tide at oktober kommer.

Brent rød
Lys

Del gjerne dine tanker