Alene i kroppen

Når man deler alt man eier, gir hele seg til noen andre, så er det lett å tenke at man ikke har noe igjen når de tar det med seg og går. Man har stått hud mot hud, så nær at man ikke klarer å skille mellom hva som er dem og hva som er deg. Knokler og brusk som smeltet sammen, og man har fortalt alt, åpnet seg om det aller mørkeste og bortgjemte. Tankene er som fri flyt, de er den samme som meg. Iallefall i sinnet. Og derfor føles det ut som man mister alt. Når de tar det med seg så pakker de flyttelasset med både det du har gitt, og det de lånte bort for en liten periode. Og da har du ingenting. Muligheten var der, kanskje man kunne presse seg tettere sammen. Men de sitter alene, i deres kropp, og du sitter der alene, i din kropp.

Og så må du prøve å gjøre hulrommet i din egen kropp til noe hjemmekoselig igjen. For når de tar med seg alt, det du ga bort til dem for at de skulle like seg der, i hulrommet ditt, og alt det de lånte deg da de var der, så er det ingenting igjen. Den myke puten du kunne legge hodet mot, det varme pleddet du tullet deg inn i. Hver eneste lille ting du var vant til å se på sin faste plass, er ikke lengre ditt. Og da er det helt tomt, støvet legger seg på gulvflaten, og ekkoet runger gjennom veggene.

Så får du fylle det med dine egne ting igjen. Og prøve å holde på de denne gangen.
Untitled

2 Comments

Del gjerne dine tanker