A snapshot of life right now

Det er kaldere i lufta i London og det får meg til å savne Nord-Norge. Dette skjer hvert år og føles like rart. Kulda som jeg i atten år ønsket å unngå, vil jeg nå hjem til. Kun fordi jeg vet at kulda egentlig betyr fredagskvelder foran TV-en i sofaen til mamma, hjemmelagde vafler med syltetøy og kopp etter kopp med mangote eller kakao med krem.
//The air is colder in London and it makes me long for Northern Norway. This happens every year and feels just as strange each time. The cold that I spent eighteen years of my life wanting to avoid, is now something I want to come home to. It’s because I know what the cold actually means. It means Friday nights on my mom’s sofa in front of the TV, homemade waffles with strawberry jam and cup after cup of mango tea or hot chocolate with cream.

A snapshot of life right now

Jeg har begynt på dansing med to venninner, og kjenner meg konstant støl i kroppen fordi jeg prøver ut alle disse merkelige bevegelsene. Jeg eier ikke rytme, men det er gøy likevel for jeg jåsser rundt på trening og roper ut selvkritiske vitser og ler av min egen udugelige dansing. 
//I’ve joined a dance team with two of my friends and now my body is constantly stiff from doing all those strange, new movements. I don’t have any rhythm in my body but it’s fun either way because I goof around, shout out self-deprecating jokes and laugh at my own inability to dance.

A snapshot of life right now
A snapshot of life right now

Concança fylte 21 år på mandag og jeg lovte bort stua mi for å feire bursdagen hennes. Om noen timer kommer opp mot tjue gjester til å ringe på dørklokka mi og jeg pisser på meg av nervøsitet. Dette er andre gang det er jeg som holder fest her i leiligheten, og ikke guttene jeg bor med for en gangs skyld. Men etter sist fiasko hvor jeg inviterte hele klassen og kun fire stk møtte opp kjenner jeg at jeg gruer meg. Heldigvis er det Constanca’s fest og hun står for gjestene, jeg må bare kle meg i den rosa glitterkjolen min og rydde plass i stua mi. 
//Contança turned 21 this Monday and I offered to lend her my living room to celebrate her birthday. In a few hours, there will be about twenty people ringing my doorbell and I’m shitting myself because I’m so nervous. This is the second time I’m organising a party, instead of the boys for once. But after the last fiasco where I invited my whole class and only four people showed up the nerves are getting to me. Luckily it’s Constança’s party and she’s in charge of inviting the guests. The only thing I have to do is wear my glittery, pink dress and make room for the ones that show up.

A snapshot of life right now
A snapshot of life right now

Ironisk nok prøver jeg å bli flinkere til å si nei til ting. I det siste har jeg gjort akkurat det samme som jeg lovte meg selv å slutte med, nemlig kjøre på helt til jeg er utslitt og ikke klarer mer. Sist uke hadde jeg planer nesten hver eneste dag, og fordi jeg var så lei og utmattet klarte jeg ikke kose meg. I stedet endte jeg opp med å klistre på meg et smil gjennom lunsjdater og venninnetid og lot tårene trille da kvelden kom. Jeg vil så gjerne gjøre alt, men jeg må huske på når nok er nok.

Håper du får ei fin helg!

//Ironically I’m trying to get better at saying no to things. Lately, I’ve been doing exactly what I promised myself to stop doing, which is to keep going until I’m completely exhausted and break down. Last week I had plans nearly every single day, and because I was so tired I didn’t even enjoy it. Instead, I ended up faking a smile through coffee dates and friend meets, and then crying once I got back home. I want to do everything so badly, but I have to remind myself when enough is enough.

I wish you a lovely weekend!

I'm Martine, a bubbly and talkative twenty-one-year-old who's currently living in London. I love friendly people, sad films, silly movies, photography and blogging. Especially blogging.

1 Comment

I'd love it if you left a comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.